Reinen sirkler rundt i kverna og hele familien er i full arbeid.

– Det er jo reinen som bestemmer hva vi gjør i jula. Og vær og vind. Akkurat nå skiller vi flokken og skal frakte reinsdyrene våre med trailere til vinterbeiteområdene. Det er ikke meldt så bra vær så vi er litt bekymret for beiteforholdene med dette været. Litt julefeiring blir det nok men det blir jo arbeid også. 

Foto: Ina-Theres Sparrok

Har du ikke lyst på en skikkelig ferie når du endelig har fri fra videregående?

– Hehe! Ferie er ikke noe jeg lengter etter. Jeg lengter etter å komme til reinen, og når jeg er der har jeg det bra. Selvom det er hardt arbeid gir det meg energi og jeg har det godt. Når andre lengter til syden, så lengter jeg hjem og til reinflokken sier Aina-Sööfe med et smil om munnen.

Aina-Sööfe er yngst i en søskenflokk på tre. Mor og far driver andelen i lag. Akkurat nå er det bare foreldrene som bor hjemme men Aina-Sööfe har en plan om å komme hjem igjen når lærlingeperioden på to år starter.

Familien er bosatt på Majavatn på våren, sommeren og høsten, det er der de har fast bosted. På vinteren flytter de reinflokken til kysten. Siidaen de tilhører heter Voengelh-Njaarke, er i Nordland fylke og har beiteområder i kommunene; Grane, Brønnøy, Bindal, Namsskogan, Høylandet, Nærøy og Leka.

Hva er det med reindrifta som gjør at det betyr så mye for deg?

– Jeg har lyst å føre videre det som har vært i generasjoner. Vi lever veldig i takt med naturen og er bundet til jorden. Det kan i perioder være tungt fysisk arbeid og man er ute i all slags vær, men det gir meg så mye og jeg vet at det alltid etter dager med skitvær kommer godvær igjen.

– Like mye som reindrifta er en en næring er den også vår kultur, levesett og en viktig del av det samiske språket for oss. Når vi er i reindriftsarbeid, snakker vi åarjelsaemiengïele (sørsamisk). Det er ikke mange andre slike naturlige språkarenaer nåtildags lengere og sånnsett er reindrifta en viktig språkbevarer i det samiske samfunnet.

Men når det blir snakk om fremtiden kan man også set at Aina-Sööfe blir betenkt.

– Jeg er redd mine oldebarn ikke kommer til å se se det landet jeg ser. Utbygginger skjer hele tiden; hytter, veier og industri. Gamle boplasser og våre kjente områder kan forsvinne. 

Tapte områder

Familiens gjeterhund med Kalvvatn området i bakgrunnen. Foto: Privat.

Aina-Sööfe forteller at hun ofte tenker på Kalvatn-området i deres sommerbeiteområde.

– Det er en demning der, som min maadteraajja (oldefar) og aajja (bestefar) kjempet for at ikke skulle bygges i det området, men tre vann ble demt opp til ett vann. Det ligger samiske gravplasser, lavvoplasser og flytteleier under der.

– Dette var et område som var svært viktig, ikke bare som beiteland men hele distriktet er jo vårt hjem. Når noen tar et del av ditt hjem taes også en bit av deg. Fjellet er en del av meg og jeg er en del av fjellet. Og det tilhører alle i det områdene. Det er trist at jeg ikke fikk se landet min avdøde maadteraajja og aajja så. De sørget over dette området. Min avdøde aajja har fortalt meg hvordan området så ut, og det hadde vært en drøm å se den. Han fortalte meg at det var en gressdal og det var nesten høyt og lavtland på en og samme plass.

I dette området har det også vært planlagt vindkraftverk.

– Jeg husker da jeg var liten. Det var varmt og vi fra siidaen var samlet ved vannet for å demonstrere. Jeg var rundt 10 år og jeg husker vi badet i vannene. På gjerdet hang bannere med Baajh vaeride årrodh (La fjella leve på sørsamisk). Ungdommene i distriktet vårt aksjonerte. De kjempet kampen og gjorde en kjempe jobb for å forhindre denne utbyggingen, som de da fikk stoppet. – Det er helt utrolig at vi ungdommer kan endre så mye.

Hvordan hadde landet sett ut med utbyggingen?

– Det vil jeg ikke tenke på engang, det er nok med den veien som ble bygget ved utbyggingen i forbindelse med demningen.

Da Aina-Sööfe hørte om de planlagte Fosen-aksjonene i Oslo visste hun med en gang at hun skulle dit.

– Det var faktisk første gang jeg var i Oslo! Først dro vi i februar, da var jeg og venninna mi 16 og 17 år. Sist gang kjørte jeg med aehtjie  (far) og min venninne. Vi tok med oss lavvoer og lå på Eidsvollsplass.

Ungdommene som aksjonerte under Fosen-aksjonen fikk også drahjelp av Greta Thunberg. Foto: Anja Graven, House of Sápmi

– Vi samer må stå sammen mot de massive utbygingsplanene vi har over hele Sápmi. Det er en kamp om å ta vare på landet som blir revet fra deg, en arv blir tatt i fra deg. Det at jeg er ganske redd for fremtiden var en av grunnene til at jeg dro til Oslo.

– Uten rein vet jeg ikke hvem jeg er, avslutter Aina-Sööfe.